Ensomhet

Alene. Det er noe annet enn og føle seg ensom. Det å faktisk være alene. Det er ikke så mange som er alene, men jeg syns veldig synd på de som er det.
Ensomhet kan også være ganske ille. Det og føle seg ensom. Det som er enda værre er og føle seg ensom i en folkemengde. Hvor det er mennesker som bryr seg. Eller.. man tror bryr seg.

Er jeg ensom?? Vel.. Jeg kan jo i hovesak ikke si at jeg er det. Jeg har familie og noen venner rundt meg som bryr seg. Jeg har en mann som elsker meg. Og en datter som ikke klarer seg uten meg. En datter. Min fantastiske unike vakre datter. Hva skulle jeg gjort uten deg Alma Sofie. Du drar meg opp fra de dype grunner. Når dagene er mørke og du ser at mamma er litt trist, så krabber du opp på fanget og tar vekk luggen min og ser på meg med de vakreste blå øyer. Dine øyer. Fylt av kjærlighet. Mamma.. Du trenger ikke å føle deg ensom.. Jeg er her..

Man kan sitte mutters aleine i et rom, men alikevel ikke være ensom. Man kan sitte i et rom med mange mennesker og føle seg ensom.

Det å være 2 er jo som regel bedre enn å være en. Men noen ganger så kan det også motsatt. Man kan føle seg mere ensom av og ha en partner enn og være singel.

Hva skal man gjøre for og ikke føle seg ensom lenger?
Skal man fare rundt til gud og hvermann for og ikke sitte hjemme aleine? Skal man skaffe seg nye venner? Skal man sitte og fundere på hva som er galt med meg?

Så er jeg ensom?

Nei jeg kan fortsatt ikke si det. Jeg kan føle meg ensom i noen samenhenger, men til vanlig så føler jeg meg som verdens heldigste. Som får all den kjærligheten jeg får av min datter, min mann og min familie. De små dultene jeg kjenner i magen min når skiver dette.

Føler man seg ensom så er det lurt og ta en runde med seg selv. Være glad for det en har. For når man tenker etter så har man mye å takke for. Å være glad for.

Jeg er ihvertfall takknemelig for at jeg er meg.